Bjørnar Kristiansen anmelder Admiral P: Ikke min Admiral.

«Så er det partytime med kvinnehyllesten Fy Faen! Ingenting sier fest til meg som en manns fortelling om hvordan han tar jomfrudommen til eksen sin.»

Anmeldelse av Admiral Ps debut(høhø!)plate Selvtillit & Tro:

Man får som man ber om. Jeg spurte om en utfordring på Facebook her om dagen, og en viss poppunker slang selvfølgelig ut at jeg måtte anmelde Admiral P. Dette fordi han vet at jeg tidligere har uttrykt et visst hat mot artisten som slo gjennom med Snakke Litt tilbake i 2010. Bassister er artige folk, du.

Ok. Jeg liker ikke Dancehall eller Reggae. Det finnes sikkert låter her og der som man kan nikke til, men sånn rent generelt så er jeg ikke en fan av det musikalske grunnlaget til Admiralen. Jeg kan heller ikke nok om sjangerne til at jeg kan bedømme det musikalske.

admiralp.jpg
Admiral P – Selvtillit & Tro
Knirckefritt-JAM Promotion
Utgitt 2014

Så hva sitter vi igjen med da? Kan vi ikke bare være enige om at dette er et dødfødt prosjekt før en eneste bokstav er skrevet? Akkurat det tenkte jeg der jeg gikk på Majorstua med Admiralen i øra, svette i panna og et hat groende i meg som dødelig kreft.

Men så slo det meg.

Jeg kan anmelde det jeg og P deler. Språket. Tekstene hans. Innholdet. Uansett hvilken musikalsk retardasjon som spilles bak ham, så kan jo ordene hans gi meg noe. En velkomst inn i en verden som jeg før har unngått med vilje.

Med dette utgangspunktet startet jeg på oppgaven, og jeg begynte med første spor på hans fire år gamle debut, nemlig tittelsporet Selvtillit & Tro. Tekstmessig går det i Admiralens kamp mot de som ikke trodde på ham der han kjempet seg fram. Allerede her kan man notere seg at P elsker å rime ordene “til” og “vil” i valgfri rekkefølge. Det gir meg ikke så mye, men jeg kan ikke nekte for at P sikkert har hatt det kjipt.

Vi går ikke milevis unna denne tematikken i neste låt, Hodet Kaldt. Nok en gang har haterne presset Admiralen ned i søla, men det er lys i enden av tunnelen bare du følger Ps råd.

Så er det partytime med kvinnehyllesten Fy Faen! Ingenting sier fest til meg som en manns fortelling om hvordan han tar jomfrudommen til eksen sin. Da blir jeg øltørst da, Jonas! Med den ekstremt irriterende synthblåseren på refrenget etablerer denne låta seg som norsk popreggaes svar på Nei, Så Tjukk Du Har Blitt.

Smilen din den er eksklusiv
Terning kast den er 6 mot 7

Glemmer aldri hvordan vi hadde sex mot syd
Og så at sola kom og da du mistet din dyd

Men Adam var ikke lenge i vannsenga. Til det er det for mange hatere der ute. De må bekjempes med alle tilgjengelige våpen, så P har hentet inn forsterkninger i form av han andre P’en, nemlig Onkl. Jeg liker Onkl, jeg. Utrolig forfriskende tilskudd, selv om budskapet er mer messing om alle disse som vil deg så vondt.

Hvis du er omringet av mennesker som hater deg, så burde du kanskje se litt nærmere på hvordan du oppfører deg? Bare en tanke. Don’t mind me. 

Sjette spor ut, Skakke Gi Opp, overrasker med en fortsettelse av kamp-tematikken. “De” er tilbake og Admiralen skal lede oss ut i strid. Jeg har aldri følt meg mindre trygg. Jeg er allerede utmattet. Med åtte låter igjen.

En Ting er en hyllest til musikkens kraft. Dette gir meg ingenting. Annet enn at jeg innser hvor glad Admiralen er i refrengene sine. For de skal repeteres, ja.

Kvinnen skal igjen løftes opp på pidestall, med Kallenavn. Jeg ser for meg sene netter, med kalde drinker og intim dans. Brekker meg litt. Noterer meg igjen at P behandler refreng som Pornhub: kom til saken, og repeter det.

Igjen blåser det rundt Admiralen, så anti-negativitetsfanene skal atter vaie i vinden i eposet Allergi. Komplett med nyse-sample på refrenget. Nyse-sample.

Etter at gospelen er gitt til folket, er det endelig tid for fest i brakkene, med bangeren Afrikansk Vin. Komplett med danseintstrukser. Itte gæli, ass. Og refrenger.

Så skal det ligges igjen. P har funnet sin dronning og vi får en heftig gjenfortelling av hvordan det foregikk i Kom Kom. Tre vers og utallige refrenger om puling. Høylytt fyllesex. Så naboene klager. Crazy, ass!

Alt var planlagt
ingenting var random
Hun ble svak i knærne og beina
når hun så min long gun
Hun ber meg ikke slutte
so i keep the fire going
Slutter ikke gassen
før tanken den er tom

Før det er tid for puteprat med Vakker & Søt. Vissvass og floskler om kvinners fantastiske vesen. Og tror du ikke Admiralen får dama til å bli dama hans og da? Blir rørt, jeg. Eller er det refrenget som brutalt rører i hjernemassen min? Uvisst. Jeg ser dårlig.

Så er vi ved veis ende. Både på albumet og i Admiralens hyllest til sin elskede, med Engel. Denne blir reddet av han som synger refrenget. Han har en fin stemme. Ukreditert, selvfølgelig.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde blitt motbevist av Admiral P og hans Selvtillit & Tro. At jeg nå kunne sjekket ut mer Reggae (både den poppa og den tradisjonelle) og Dancehall. Men nei, det kan jeg ikke si at jeg har blitt. Det er så intenst lite her. Og det lille som er, blir sugd i stykker. Det er refreng på refreng med rein, tekstmessig diaré. Banalitet skrapet opp fra bunnen av middelmådighetens dass. Det er restene av innholdet fra Ps brukte kondom. En fest jeg ikke vil være med på.

Da vil jeg heller være naboen som klager på støyen.

Mine favoritter på albumet er:
– Absolutt ingenting.

Ps. Fuck deg, Espen. 


35331161_200906120630843_4246923701632630784_nAnmeldelsen er hentet fra Lunsjboks,Bjørnar Kristiansens blogg på Facebook, beskrevet som: "Musikknerding på lavt nivå. Én manns guide til alt han liker. Og ikke liker." Følg den. 

Om Bjørnar: Skribent i forskjellige musikkmagasiner og blogger. Vokalist i Martyrs.