Blazer anbefaler: «Protection against an evil friend» av Ingrid Torvund

GALLERI SOFT, OSLO: Det var tjåka fullt av folk da Ingrid Torvunds utstilling ”Protection against an evil friend” åpnet på Soft Galleri i Oslo den 11. januar. Vinduet ut til Rådhusgata var dekket av kondens, publikum sto tett, men det var likevel knyst stille. Alle så mot veggen hvor en sekvens av Torvund og Mailands nye film ble vist. Denne gikk i loop, og rundt omkring i galleriet hang og sto det kostymer og rekvisitter fra filmen. Hansker med perler og broderier, fingrene spisse, de ser ut til å ha tatt farge fra alle de lilla blomstene som de i filmen berører.

Ingrid Torvund har med kunsten sin skapt et eget univers. På Soft Galleri har du akkurat nå mulighet til å nærstudere noen av de fantastiske kreasjonene hun har laget til filmene sine. Det anbefaler vi deg å gjøre. Torvunds kunst er et frirom fra hverdagen.

ingrid torvund - 7

På oppdrag fra kunstneren skrev Blazers Marie Laland Ekeli denne teksten til utstillingsåpningen:

“Når man jobber med fantasi er det viktig å tørre å være ærlig med seg selv. Denne ærligheten må skinne igjennom i kunsten.” Det sier kunstner Ingrid Torvund.

Sitatet kan virke paradoksalt. Er ikke fantasi nettopp det motsatte av ærlighet? Baksiden av alt som er sant, fordi det er noe annet enn virkelighet? Sier hun at det er en sannhetsgehalt i fantasi? Jeg stusser. Og hva mener hun egentlig med å være ærlig med seg selv? At hun som kunstner må våge det ubehagelige? Vise fram fantasibilder vi vanligvis holder for oss selv? I fortsettelsen får vi en forklaring: ”Jeg forsøker å la noe ekte og menneskelig sige igjennom.”

Ingrid Torvunds univers
Vi befinner oss i skogen. Skogen med stor S, urskogen. Den er norsk, men samtidig ikke, for den er utenomjordisk og eventyrlig. Bortenfor tid og sted. Dette er Ingrid Torvunds univers. I dette landskapet, tidvis tett av tåke, dampende av jordas fuktighet, så sanselig formidlet at du nærmest kan lukte mosen på trestammene, oppstår magi i ordets rette betydning: noe forførende og uforklarlig. Merkelige skapninger trer fram for oss. Det ser ut som en type fabeldyr, med trekk fra folkeeventyr, tegneserier og tidlige sci fi-filmer. Nifse masker og fargerike kostymer gjør at karakterene står ut imot de naturalistiske omgivelsene. Dette er vesener som ikke finnes i norske skoger. Eller gjør de det? Med rolige, målrettede bevegelser er det som skikkelsene insisterer på at jo, her hører de hjemme. De bryter med skogen, men er samtidig en naturlig del av den – likeså mye som fugler og dyr, tusser og troll, nisser, hekser og gjenferd. De hører til.

ingrid torvund - 2
En lysning i skogen
Men hva handler filmene egentlig om? Hvor er karakterene på vei? Hva slags misjon har de? Og hvilket forhold har de til hverandre? Hva binder dem sammen? Slektskap? Vennskap? Kjærlighet? Hvem er de? Er det oss mennesker Ingrid Torvund symboliserer? Er fantasifigurene essensen av mennesker, det som står tilbake når vi skraper vekk alt overflatisk; sminken, støyet, systemet? Er det ur-mennesket hun har satt i spill der i ur-skogen, idet vi gjør våre første famlende forsøk på å skape orden utav kaos?

Jeg er full av spørsmål mens jeg ser filmene. Beretningen, slik jeg oppfatter den, er nifs. Det dreier seg om døden, om kroppens makabre forgjengelighet og sjelens mulig gjenoppstandelse ved hjelp av svartekunst. Tror jeg. Jeg vet ikke om det stemmer. Å spørre kunstneren vil ikke hjelpe. Torvund ønsker ikke å peke ut noen retningen for publikum. Kunst skal oppleves, ikke forklares, mener hun, og legger til: ”I det uklare finner vi mennesker en mening. Det fascinerer meg.” Derfor lar hun mye av handlingen være abstrakt, full av tolkningsmuligheter. Ikke bare det, hun legger inn rom for tilskuerens egne refleksjoner. “En lysning i skogen” kaller hun det, ”til dine meninger, problemer og fantasier.” Dvelende bilder og langsomme sekunder åpner opp for uventede assosiasjoner. Minner, mareritt, forlagte dagdrømmer. Møtet med filmene blir på den måten en svært personlig opplevelse. Selv kommer jeg plutselig på en lek jeg lekte som barn. Bestevennen min og jeg likte å late som om vi var nonner, utkledd med underskjørt over hodet, chantende i liturgiske ritualer som vi konstruerte ved hjelp av oldemors sølvsmykker og skolebibelen. Det hadde jeg helt glemt!ingrid torvund - 3
Jakten på det hellige
Ritualer og sakramenter er et gjennomgående motiv i triologien. Som barn var Torvund mye i kirken, et av få steder hvor helliggjorte handlinger og objekter fortsatt har kraft. Religion ivaretar i så måte en menneskelig lengsel etter noe som er større enn: større enn oss selv, større enn hverdagen, større enn livet. Nå lever vi i en tid hvor troen på dette noe (gud, religion) ser ut til å være erstattet av troen på en selv. Men holder det? ”Jeg tror det kan være et savn i det moderne mennesket etter noe mer,” sier Torvund. ”Det blir fort slitsomt å tilbe seg selv. En mer selvforaktende gud skal mann lete lenge etter.”

Objekt-dyrking er derimot en viktig del av vår kultur, påpeker hun. Sånn skaper vi mening i tilværelsen. ”Objekter blir kraftfulle ut ifra hva det fylles med. Vi mennesker kan ilegge objekter både kvalifikasjoner og personlighet. Mange samler nettopp på slike objekter, ting fra seriemordere og politikere, en betongbit fra Berlinmuren, tequilaglasset fra den turen til Las Palmas, en melketann, et utstoppet hjortehode. Vi mennesker fyller objekter med mening hele tiden. Vi fyller også mennesker med kvalifikasjoner som de ikke har,“ sier hun. I Torvunds filmer er det naturens verdisaker som trekkes fram og dyrkes, ting jeg assosierer med urfolks amuletter og overtro: krystaller, fjærdrakter, glasskuler, blod, tenner, knokler og masker. Ved å bygge dramaer rundt nettopp slike objekter låner Torvund av auraen til verdens naturreligioner, og plasserer det eventyrlige universet sitt enda et hakk nærmere menneskets egen historie.

Umiskjennelig torvundsk
Estetikken i filmene er umiskjennelig torvundsk, og i films form blir det nesten overveldende. Organiske komposisjoner gjør hvert frosne stillbilde til drops for øyet, og nærbilder av detaljene– draktenes broderier, tusjtegninger i ”svarteboka”, skulpturene i scenografien – er kunstverk i seg selv. Det er tidkrevende og møysommelig arbeid Torvund og filmfotograf Jonas Mailand har lagt ned. Filmene, hver på cirka 20 minutter, har tatt flere år å lage, et kostyme en måned. Når triologien ferdigstilles i løpet av 2019, vil de ha jobbet med den i 10 år. Noen av scenene er planlagt fra storyboard, andre blir til der og da, som dokumentert performance. Den samme åpne tilnærmingen kjenner jeg igjen når Torvund forteller om de ulike teknikkene hun tar i bruk underveis, også håndverk hun ikke er skolert innenfor: ”Det blir ofte litt rufsete, men jeg tror på å gjøre, og på at det uperfekte av og til blir mer interessant,” sier hun. Så hun syr kostymer uten å ha designutdannelse. Bruker tegning som mal når hun broderer. Modellerer uten alltid å vite hvordan. Fordi hun vet så godt hvordan hun vil ha det til slutt.ingrid torvund - 17Og der, med ett, forstår jeg hva hun mener med ærlig fantasi. Ingrid Torvund må holde kanalene åpne, ha kontakt med sitt indre univers for å skape det ytre. Så selv om hun lar seg inspirere av alt mulig, (dataspill, stemningen i en film, en stoffbit, tegneseriene til Moebius, minnet om en trist dag, ønsket om å forsvinne), skaper hun kunst under en ufravikelig forutsetning: ”Jeg lager det jeg må lage”.

Sitatene til Torvund er hentet fra et intervju Elin Amundsen Grinaker og Marie Laland Ekeli gjorde med henne for Blazer. Filmtriologien som omtales heter Magic blood machine (2012), When I go out I bleed magic (2015) og I found you under earth, under blood / Protection against an evil friend (under arbeid, ferdig 2019).

ingrid torvund - 15

Utstillingen vises på Soft Galleri fram til 18. februar 2018.
Les mer om Ingrid Torvund på hennes hjemmeside.
Alle fotografier av Torvund/Mailand.