Migrantfeministen

AV NOOR JDID

For en stund siden så jeg dokumentarfilmen “A Balloon for Allah”, av norsk-tyrkiske Nefise Özkal Lorentzen. Filmen tok opp hva det vil si å være en kvinne, mer spesifikt hva det vil si å være en muslimsk kvinne i Østen, en muslimsk kvinne i Vesten og en muslimsk kvinne fra begge kanter.

Det var spesielt et snutt i filmen som rørte meg dypt. Lorentzen møter en av de største feministene fra Midtøsten, Nawal El Sadaawi. De snakker om feminismen og Islam. El Saadawi spør: “hva er feminismen for deg?”. “Rettferdighet!”, sier Lorentzen uten å nøle. Så kommer det andre spørsmålet: “hva er Islam for deg?”. Svaret er ganske annerledes og på mange måter et ikke-svar. Lorentzen sliter med å finne ett ord som kan beskrive hva Islam er for henne. Ikke fordi det er så mange ord hun kan velge mellom, men fordi det er så mange ord hun ikke kan velge. Hun prøver desperat å konstruere setninger om hva Islam ikke er for henne. Hun sier at hun er redd for at hennes ord kan bli misbrukt av feministene, av de konservative muslimske kreftene, eller av de innvandrerfiendtlige miljøene.

Det var ubehagelig å se på. Jeg kunne føle hennes maktesløshet. Å definere hva Islam er for meg som kvinne i Vesten, er som å ha hendene bundet og øynene dekket til. Det er vanskelig å finne veien, fordi det ofte er noen andre som har laget kartet. Det kan være familien, slekten, lokalmiljøet, de liberale, de konservative, de innvandrerfiendtlige, feministene, patriarkene, mediene, “Vesten” eller “Østen”. Problemet er ikke den vestlige feminismen eller Islam i seg selv, eller at disse to er uforenelige, men heller at man føler seg utenfor begge fellesskapene, fordi man selv ikke har vært med på å forme normene disse merkelappene inneholder. Jeg kjenner flere muslimske jenter i Europa som forteller meg at de ikke kjenner seg igjen i feminismen fordi den er “vestlig”. De samme jentene forteller at de heller ikke klarer å enkelt definere Islam betyr for dem.

Å være en ung muslimsk kvinne kan ofte bety at man er definert som “den andre”; en “ikke-væren”. I Vesten defineres den muslimske kvinnen som undertrykt, særlig i den hvite feministiske diskursen. Hun får ikke plass i den vestlige feminismen så lenge hun ikke er “frigjort” seksuelt. Også i Østen er den muslimske kvinnen undertrykt. Hun får ikke plass i det patriarkalske samfunn fordi hun ikke er en mann. Det kan være snakk om mangel på økonomiske eller seksuelle rettigheter, eller begge. Dermed er den muslimske kvinnen seksualisert i både Østen og Vesten.

Jeg er klar over at jeg reduserer og generaliserer. Men det er hele poenget. For meg virker det som om man enten må lage grove generaliseringer og forenklinger av et komplekst bilde for å kunne definere seg selv, eller så må man tie – fordi man ikke klarer å finne de riktige ordene, og man ønsker å unngå å støte noen. Identiteten “muslimsk kvinne” har lenge vært kuppet av den vestlige orientalismen og det østlige patriarkatet. Det er den sterke objektifiseringen av den muslimske kvinnen i begge leire som gjør det utfordrende for mange å oppnå definisjonsmakten. Man er dobbelt-annerledes.

Dette handler ikke om at (den vestlige) feminismen eller Islam er bra eller dårlig, eller at de er motsetninger. Tvert imot handler det om å anerkjenne at begge leire er begrensende for kvinnen. Til tross for at både den vestlige feminismen og Islam på mange områder har likestilt kvinnen med mannen opp igjennom årene, mener jeg likevel at undertrykkelsen fortsatt finnes. Ikke minst når disse to leirene krysser hverandre.

Man kan ha høyere utdannelse og en karriere, men likevel være avviket i samfunn der hvithet og maskulinitet dominerer. Hvis man opplever urettferdighet i form av diskriminering, rasisme, vold i hjemmet, sjikane, utroskap, eller voldtekt, kan det noen ganger være “lettere” å tie enn å risikere å bli misforstått og miste tilhørighet i noen av leirene.

Heldigvis skjer det endringer i Norge. Flere og flere unge kvinner med bakgrunn fra land med muslimsk majoritet baner vei for en mer mangfoldig feminisme og Islam i Norge. Det har vi sett fra «skamløs»-debatten. Slike stemmer bør lyttes til, uavhengig av om de som tar definisjonsmakten «virker frigjorte» eller ei, og uten at de skal stemples som «liberale muslimer». Det er viktig at alle overnevnte leirer tar innover seg sine egne mangler, og anerkjenner dobbeltheten og kryssidentitetene til disse kvinnene, i stedet for å tvinge dem inn i en definisjon av «kvinne» som ikke er deres.

Denne teksten er en oppgradert versjon av innlegget To be or not to be, som ligger på Noor Jdids blogg Migrantfeminist. 


NoorJdid
Noor Jdid er doktorgradsstipendiat på Institutt for Fredsforskning (PRIO) og Senter for Kvinne- og Kjønnsstudier ved Universitetet i Bergen. Hennes forskningsområder er medborgerskap, kjønn og migrasjon. Noor er også samfunnsdebattant, og driver bloggen www.migrantfeminist.wordpress.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s