MEDEA/ The crying queen of Baden

foto_mattiasheschl3_oI februar hadde Lisa Lie premiere på forestillingen ”Kaspar Hauser – oder die Ausgestoßenen könnten jeden Moment angreifen!” på Schauspielhaus Wien. Lie er stykkets dramatiker og regissør. Her er forestillingens åpningsmonolog.

TEKS: LISA LIE   FOTO: MATTHIAS HEISCL

MEDEA/The crying queen of Baden:

JEG ER SÅ REDD NOE SKAL ØDELEGGES i det nye barnet. Jeg holder meg våken. Inni meg er noen alltid årvåken. Jeg har en dårlig følelse. Folk rundt meg virker sinnsyke og ikke i stand til å passe på. Hele tiden finner jeg ting som har brekt av maskiner eller møbler som akkurat er i kvelerstørrelse. I dag choka han på en fruitloop og spydde på meg for han før han fikk puste igjen.

Jeg er så redd for at den myke hjernen skal renne ut. Før han ble født drømte jeg om en dumrian som landa på hodet så det sprakk. Blodet sivet ut og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å hjelpe. Det var åpenbart at det var ødelagt. Barnet brakk.

Jeg legger munnen mot det myke punktet i hodet og kjenner pulsen i hjernen. Skallen har ikke vokst seg sammen der ennå. I to år må man vente med hendene i bukselommene. Jeg kan ikke gjøre noe.

Hvem kan elske deg som jeg gjør. Hvem kan passe på og se alle farer når jeg ikke er der?

Kommer noen til å ta imot deg når du ramler ned fra møbler, når du strekker deg etter stekeplaten med det kokende vannet i kjelen, når du sklir i badekaret og havner under.

Hvor mange vennlige ånder det enn er i omløp kan de ikke løfte deg opp av vannet, unna farene, over i noe annet distraherende mykt og umulig å sette i halsen få oksygenmangel nesten dø få hjerneskade og bli multihandikappet. Enhver foreldres mareritt. Fordi da må man virkelig tenke.

Man er like glad i barnet. Man vil aldri forlate det. Kanskje ønsker man i en dyp krok at man kunne. Men kan ikke. Kommer ikke på tale. Da sitter du der med et menneskedyr som alltid vil trenge deg aldri vil stå på egne ben aldri bli voksen og ikke føre slekta videre, og selv vet du at du sannsynligvis vil forsvinne før barnet fra jordens overflate, og da kommer du til å ligge i graven og vri deg. Ligge og spinne myrull. Jeg ligger i en sarkofag og forbereder meg. (På å) Gi slipp.

(På å) Ikke vite at det store barnet sitter og rykker med hodet alene i en stol litt for langt fra vinduet og med ryggen til dag-tv’n blant fremmede som ikke kan elske det som du kan, for de vet ikke, og de husker ikke hva det var den gangen det var flunkende nytt og hadde alle funksjoner et menneske skal ha for å fortjene kjærlighet fra fremmede. Du vil ikke at barnet skal sitte alene og nedbrutt og ikke forstå hvorfor du ikke kommer. Ikke forstå hvorfor du går. Den siste natta det var i live. Og dagen etter når de ringer deg for å si at barnet er dødt, det klarte ikke nok en hjerneoperasjon, så angrer du deg. Hvorfor sa dere det var rutine, jeg hadde blitt der i den smale sykehussengen krøllet meg i ring rundt deg som en rev om de hadde antydet fare.

Den siste natten var jeg ikke der. For deg. Og jeg husker blikket ditt da jeg dro. Uforstående strakk det seg etter meg. Jeg ser det nå også. Fortsatt. Etter mange timer i kjelleren med murveggen sval mot ryggknokene der tomheten og sorgen bare blir stille.  Sorg er tomt og hvitt og stille. Sorg er ingenting.  Sorg er fravær. En mangel. Et intet. Tomrommet er hvitt og fylt av lys som ikke varmer. Det bare er tydelig. Alt kan ses i det rommet.

Har jeg næret nok en slange ved mitt bryst kanskje? De glatteste og blankeste av slanger. Blandt dem var du. Barna i ormegården som pludrer og leker mens jeg sitter i tronsalen ustelt og usminka våkna brått og kom for seint, og sitter nå og tar meg ille ut med blod i munnvikene fra svigermor som hater meg. Et helt folk som hater meg. Tilslutt måtte du tro dem.

Hvorfor blir barna syke. Rare. Skadete. Hvorfor mangler de armer og bein. Munn og mæle. Øyne og stokker og steiner. Hvorfor bærer du dem på ryggen i årevis?

La dem ligge.

Se for eksempel på den blekfeite skadete datteren med de skrå øyene og pusteproblemene fordi ingen andre enn den tause moren tok nok på henne i kjellermørket. Huden hennes skriker etter berøring så skjør og gjennomsiktig er den, den inviterer til å følge årene med fingertuppene klype rundt dem så de stopper å pumpe, for så å renne over igjen.

Om du kunne ha ligget på brystet mitt og varmet deg, ville du ikke vokst opp så full av hull. Om du hadde stolt på at jeg kunne holde deg, ville du ikke vært så redd for å falle i søvn, for å falle hals over hodet for en annen, for å falle fra en høyde, for å falle gjennom fall-lemmene i gangen som svigermor har satt ut for barna så de skal falle ned igjen om de klarer krabbe ut av kjellermørket der slangene visker hemmeligheter om verdens bakside så de blir kloke mens de sitter i mørket med frø i håndflatene som spirer og utsondrer et hvitaktig lys.

Og nå, fremdeles, er du her med meg og puster stakkato og det virker som om kvelden kan komme til å hente deg. Jeg skulle gitt deg melk helt til ditt 23. leveår hadde vi visst du skulle leve lenger enn legene ga deg. Da hadde vi planlagt det. Dratt til lanzarote og pirket i lavastein med joggeskoene. Gjort noe stort sammen som lungene dine tålte. Ligge i verden og flyte under malstrømmen, inn i litteraturen, og bli der. Gå over i. Kunsten.

Å, så mange fler av barna mine som har forsvunnet! Alltid er det jeg som beskyldes. Du har gravd dem ned, du har forlatt dem ved en kryssende skogssti, du har ofret dem, du har skreket kaudervelsk, i avmakt, ja! Men jeg har alltid bare skreket for å forsvare meg og for å redde dere, barna mine. Men de blir borte, de synker, de faller, de knuses, de renner ut, de blir uformelige eller mangler ting i hodet inne bak øynene eller armene er for små eller

Jeg strikker genser etter genser av myrull der jeg står på bålet og prøver kaste dem på barna (dere) slik at de (dere) skal forvandles til mennesker. Men jeg har så lite tid, myrullgenserne er ikke helt ferdige når de farer gjennom luften og trer seg over hodet og de blir mennesker, da mangler det noe i dem, eller de knekker eller de går i stykker på en myriade måter.

En dag vil jeg kanskje rekke å strikke en hel genser av myrull sånn at den som er så heldig å få den tredd over hodet kan stikke de fullstendig utviklede armene ut i ermene og spasere ut i livet fylt av solskinn og lykkønskinger fordi det ikke ser ut som et monster. Fingrene mine blør av spinningen og de lange nattetimene rekende rundt sumpgravene i New Orleans der jorden er så myk at de døde stikker opp når det regner

Jeg er her i et fremmed land, fra andre kår, langt enklere, ikke så inderlig fancy og oppstylta, og her går jeg dag ut og dag inn, alene gjennom steinsalene med gobelinene og tronrommet med prydteppet og liljer og vinduer med farget glass i pastell som gjør rommet enda vanskeligere å nå ut av. Inn i det virkelige. Der folket virkelig lider på bryggekantene og skogkantene. Og de vil over og inn i slottet, men kan ikke. For vi har ikke funnet en protokoll som muliggjør det. Uten at slottet svikter. Og det største svik er å svike de du sverget du skulle beskytte. Vi kan ikke gjøre det mot byggverket. Jeg går gjennom fellesrommene uten å møte en kjeft og inn på de små rommene, spartansk møblert, som er mine i dette tomme slottet, der deres far sitter et sted, de har låst ham vekk for å regjere fra et tårn det strømmer grønt lys ut av i ruinnatten som alltid rommer en galning som har gått lei verden og samtidig lengter etter den men vet at alt han tar på knuses mellom proselenfingrene. Mens hans rådgivere og hans mor stilltiende ser ham kave mellom lysten til å leve og plikten mot folket som hater ham fordi han er fraværende, og elsker ham fordi han er uoppnåelig. Jeg elsket deg da jeg kunne nå deg. Nå er du bare et stort barn. Du sitter sikkert på fanget og dier mens hun snakker. Jeg unner deg det. Det er ikke derfor jeg griner.

Jeg griner fordi du sa til meg at på dette stedet i livet passer ikke våre veier sammen, at alderen er forskjellig, at vi vil forskjellige ting, men likevel nøler du ikke med å bli sammen med min beste venninne, som jeg nettopp har øst ut av hjertet mitt til om hvor kald du er mot meg, og jeg blir sittende å se på at dere kliner foran meg, og det er ikke min kopp te. Jeg kjenner bare en venn i denne byen og vi er mer eller mindre identiske og hun ligger i din seng. I vår seng.

Og jeg segner om og prøver å trekke til meg barna som svigermor gjemmer for meg. Hver dag må jeg gå gjennom søpla som henger på håndtaket til rommet i store anonyme plastposer, jeg må ustanselig ta meg en tur nedom ormegården og lete gjennom fangehullene og avfallsrommene i kjelleren og fiske opp rester av barna eller lekene deres eller noen som skriker blør og slår vilt rundt seg som om panikken aldri vil forlate dem.

Og nå vil du jeg skal dra. Uten å mukke. Du er så dramatisk, jeg vil ikke ha drama i livet mitt, sier du, jeg har for mange barn, jeg kan ikke krakkelere.

Du vil jeg skal ta til vettet og dra av egen fri vilje.

Jeg skriver en seddel krøller dem sammen og legger den i lomma di før jeg legger deg tilbake i ormegården, og så går jeg derfra. Nå kan ingenting redde deg lengre. Når ikke engang din mor bryr seg når du skriker. Da går verden under Kaspar.

På lappen sto det: Barnet er allerede døbt. Han hedder Kaspar. Efternavn må i selv give ham. I bedes om at opdrage ham. Når han er 17 år gammel skal I sende ham til Nürnberg. Der har hans far været. Jeg beder om, at I vil opdrage ham til hans syttende år. Han er født den 30. april 1812. Det er i år. Jeg er en fattig pige og kan ikke opdrage barnet. Hans far er død.

og

Jeg sender dem en dreng, der ønsker at tjene sin konge. Denne dreng er blevet sendt mig den 7. oktober 1812. jeg er en fattig mand, der har ti børn. Hans mor har bedt mig om at opdrage barnet. Jeg har modtaget ham som min søn. Siden 1812 har han ikke været uden for huset, hvor jeg bor. Ingen mennesker ved, hvor han er blevet opdraget. Han ved ikke selv hvor mit hus ligger. Jeg har lært ham at læse og skrive. Når i spørger ham, hvad han vil være, så siger han, at han vil være rytter, som hans far har været. Jeg har fulgt ham på vej. Resten af vejen er han selv gået. Jeg har sagt til ham, at når jeg engang bliver soldat, så kommer jeg og henter ham, eller også har jeg hængt mig. Han har ikke nogen penge på sig, fordi jeg ikke selv har nogen. Hvis i ikke vil beholde ham, må i slå ham ihjel eller hænge ham op i skorstenen dekt av den romantiske ideen om ville hester. INNESPERRET I FRIHET. FRIHETENS FENGSEL.

(Og Kjære sønn. Misforstå ikke manglende respekt for andre som frihet)

Begge brev skrevet med samme håndskrift og blekket stadig friskt.

(hun ser seg rundt)

Medea/Dronningen av Baden – Hvem er det?

Hoffnarren: Det er noen stakkarer som bor på landet

(Det er Neanderthalerne. Hun gir Kaspar, det store barnet, til dem)

unspecifiedLisa Lie (f.1980) er scenekunstner, regissør, skuespiller, dramatiker og forfatter. Lie er kunstnerisk leder for plattformen PONR (Pony Of No Return). I 2015 mottok hun Heddaprisen for særlig kunstnerisk innsats for forestillingen «Blue Motell». Hun ble invitert av Schauspeilhaus Wien til å lage en forestilling over myten om Kaspar Hauser. (foto: Kjell Ruben Østlund)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s